Honning ligger nær toppen på enhver liste over matvarer som ofte forfalskes, av en enkel grunn: den er en dyr sukkerløsning, og billige sukkerløsninger kan få til å ligne den. Det som har endret seg gjennom årene, er ikke om forfalskning skjer, men hvor godt den skjuler seg. Siruper er konstruert for å passere testene som en gang avslørte dem, og det betyr at spørsmålet en innkjøper stiller – «er denne honningen ekte?» – må følges av et nytt: «hvilken analyse ville faktisk vise meg det hvis den ikke var det?»
To ulike spørsmål som ofte forveksles
En honninganalyse svarer vanligvis på én av to ting. Er dette partiet i god stand? Og er dette partiet det det gir seg ut for å være? Innkjøpere mottar ofte et sertifikat som svarer på det første, og antar at det har svart på det andre.
Tilstand dekkes av parameterne i direktiv 2001/110/EF: sukkerinnhold, vanninnhold, vannuløselige stoffer, elektrisk ledningsevne, fri syre, diastaseaktivitet og hydroksymetylfurfural, der diastase og HMF bestemmes etter bearbeiding og blanding. Ekthet er et eget sett med metoder rettet mot å avdekke fremmed sukker og feilaktig deklarert opprinnelse. Et sertifikat kan være rent på tilstand og taust om ekthet.
Hva HMF og diastase er til for
Hydroksymetylfurfural dannes når honning varmes opp eller lagres for lenge; EU-grensen for honning som bringes i omsetning er 40 mg/kg, med et høyere tak på 80 mg/kg for honning med deklarert tropisk opprinnelse. Diastase er et enzym som naturlig finnes i honning, og som brytes ned under de samme forholdene; det måles på Schade-skalaen.
Begge er nyttige, og begge er markører for håndtering snarere enn ekthet. En overopphetet honning viser høy HMF og lav diastase. En omhyggelig forfalsket honning – sirup tilsatt et ferskt, skånsomt håndtert parti – kan vise utmerkede tall på begge. Å behandle dem som ekthetstester er den vanligste feilen i honningspesifikasjoner, og det er en forståelig feil, fordi det er de to tallene som står på hvert eneste sertifikat.