For et merke som vil fremme en troverdig naturlig eller økologisk påstand, er ordet "naturlig" på en etikett verdt svært lite i seg selv. COSMOS-sertifisering finnes nettopp fordi det ordet ikke bærer noen juridisk definisjon. For en ingrediensinnkjøper er det å forstå hvordan standarden fungerer — og hva statusen til en ingrediens faktisk garanterer — forskjellen mellom en forsvarlig påstand og en markedsføringsrisiko.
Hva COSMOS-standarden dekker
COSMOS-standarden er et europeisk rammeverk for naturlig og økologisk kosmetikk, eid og forvaltet av den ideelle foreningen COSMOS-standard AISBL i Brussel. Den ble opprettet av fem grunnleggende organer — BDIH, Cosmebio, Ecocert Greenlife, ICEA og Soil Association — for å harmonisere et lappeteppe av tidligere nasjonale standarder til ett sett med regler. Standarden styrer hvilke ingredienser som kan brukes, hvordan de kan bearbeides, miljø- og emballasjekriterier, og hvordan et produkt gjør seg fortjent til å bære COSMOS-merket.
COSMOS Natural mot COSMOS Organic
For ferdige produkter tilbyr standarden to merker, mens råvarer vurderes separat og får status som COSMOS Certified (ingredienser med økologisk innhold) eller COSMOS Approved (ikke-økologiske ingredienser som kan brukes i sertifiserte produkter). COSMOS Natural sertifiserer at et produkt oppfyller reglene om tillatte ingredienser og prosesser. COSMOS Organic krever alt dette og legger til minimumsgrenser for økologisk innhold beregnet på formelen. I praksis betyr dette at et COSMOS Organic-produkt må inneholde en definert andel sertifisert økologisk materiale, der grensene anvendes på de økologiske og fysisk bearbeidede agro-ingrediensene. Vann og mineraler håndteres for seg fordi de av natur ikke kan sertifiseres som økologiske — en formel rik på vann og mineralske pigmenter har derfor mindre rom til å nå den økologiske grensen, noe som former valget mellom de to merkene tidlig i utviklingen. For en innkjøper betyr forskjellen kommersielt like mye som teknisk: COSMOS Organic fremmer en sterkere påstand, men snevrer inn ingredienspaletten og krever økologisk innkjøp som må dokumenteres batch for batch.
Hvordan ingredienser klassifiseres
Standarden sorterer hver råvare i kategorier, og kategorien avgjør hva som er tillatt:
| Kategori | Eksempler | Status i standarden |
|---|---|---|
| Vann | Renset vann, aqua | Tillatt; telles ikke som økologisk |
| Mineraler | Leirtyper, salter, oksider | Tillatt; kan ikke være økologisk |
| Fysisk bearbeidede agro-ingredienser | Kaldpressede oljer, planteekstrakter | Sentrale for de økologiske grensene |
| Kjemisk bearbeidede agro-ingredienser | Avledede tensider, estere | Bare tillatt via godkjente prosesser |
| Annet | Definerte tillatte syntetiske stoffer | Begrenset, stramt oppført |
Tillatte fysiske prosesser — pressing, destillasjon, filtrering og lignende — er brede, mens kjemisk bearbeiding er avgrenset til en definert liste over tillatte reaksjoner med godkjente reagenser. Alt utenfor den listen er ikke i samsvar, uansett hvor "naturlig" markedsføringen høres ut.